Hagen ved Morville

Når flat og kjedelig mark omdannes til blomstrende bed, blanke vannspeil, vakre trær og tilholdssted for dyr, blir resultatet nesten paradisisk

The Dower House Garden ved Morville er et slikt “paradis”. Den er ikke så pen og velstelt som mange av de store, berømte hagene – og heldigvis for det. Morville-hagen er mer viltvoksende og litt “pjuskete”, og her er det tydelig at naturen har fått lov til å ha en finger med i spillet. Resultatet er massevis av fuglesang og livlig pusling i krattet, for dyr og fugler elsker naturlige hager.

Hagen er anlagt av en kvinnelig historiker og forfatter som lengtet etter å slå rot, og den forteller historien om stedet og menneskene som har bodd her. Om benediktinermunker, om krig og fred, om hagehistorie og hagedesign, om huset Morville. I løpet av tjue år ble gressmarkene foran huset forvandlet til en vidunderlig hage på cirka 6000 kvadratmeter.


© Mia Folkman - Anglofilia

Den første vinteren gikk med til planlegging, og hagen ble til i tankene og på papiret. Konturene var klare lenge før det første spadetaket ble tatt, og snorer dannet grensene frem til hekkplantene kom i jorden. Forventningens glede var stor, og slik er det jo med hager. Det er hele tiden noe å glede seg til, og vi kan levende forestille oss resultatet av våre anstrengelser.

Men i starten ble det bare plantet barlindhekker, én etter én, og hekkene vokste til og delte hagen inn i avgrensede rom. Deretter ble rommene fylt ett etter ett, og etter hvert oppstod det frukthage, kjøkkenhage, rosehage, klosterhage, kanalhage og den ville hagen. I dag er hekkene to og en halv meter høye og tilfører hagen et element av mystikk. Hva skjuler det seg bak der, og hvor kommer man hen når man går gjennom denne buen?
På samme måte som forventninger er en viktig del av planleggingen, er stier, utsikter, vinkler og stoppesteder det også. En av mange hagegleder er muligheten for å stoppe opp og bli overrasket, og den slags gleder finner man mange av her. Man bør ta seg god tid, for her er ingen ting akkurat som forventet.

 

Gresslabyrinten- en tilfeldighet?

Labyrinten av gress utgjør hjertet i hagen og ble til ved en tilfeldighet. Den sirkelformede plenen skulle opprinnelig være et sted der stiene møttes – et slags grønt pusterom. Men etter hvert som hekkene vokste i høyden, vokste åpningene til fascinerende porter, og det frie utsynet ble til glimt. Det var som om området innenfor fikk sitt eget liv, gresset ble slått i sirkler, først den ene veien og så den andre – og etter hvert ble det til en gresslabyrint.


© Mia Folkman - Anglofilia

Da romerne kom til de britiske øyene

Da romerne kom til de britiske øyene, brakte de med seg mer enn bare romerske vaner og skikker. De innførte planter og trær, grønnsaker og krydderurter, som vi kjenner godt til i dag, men som man ikke hadde hørt om den gangen. Romernes sans for klipte busker, pergolaer, vannhager og grotter ble senere gjeninnført i engelsk hagedesign, og det var også romerne som introduserte rosehager og epleplantasjer. På den måten har også romerne vært med på å sette sitt preg på hagen ved Morville.

De fine mønstrede bedene foran huset er også en del av historien, for den slags var svært vanlig på Elisabeth den førstes tid. I starten brukte man søtt duftende urter til bedene, f.eks. lavendel, isop, salvie og rosmarin, men senere gikk man over til buksbom som var lett å klippe og forme. Mønstrene kunne være svært snirklete og innviklede, men her er de ganske enkle og fylt med planter som sender aromatiske dufter inn gjennom åpne vinduer.


© Mia Folkman - Anglofilia

Besøk hagen ved Morville

Du kan besøke hagen ved Morville til alle årstider. En hage som er grunnlagt på historie, er også selvsagt rik på historiske blomster og gamle fruktslag. Det er plantet hundrevis av historiske roser her, og om våren kan man se gammeldagse hyasinter og stripete tulipaner. Sensommeren byr både på duftende liljer og lathyrus, på skjermagapanter og klematis.

September er en fantastisk måned, og en tid da hagen faller til ro. Solen står lavere og skinner på de rødbrune bladene, og krattet fylles opp med bær som er klare til å bli plukket. Selv svalene som har vært på vingene hele sommeren, tar seg tid til å sitte på telefonledningene og småprate. Tid er så viktig i en hage. Det skal være tid til å nyte og bare være. Tid til å lukte på blomstene.


© Mia Folkman - Anglofilia

Og kanskje ligger dette behovet for å skape noe der hos mange av oss? Behovet for å ha et sted der man kan være sammen med venner – eller være i fred. Der man kan omgi seg med den naturen som vi mennesker jo også er en del av. Hvis man har lyst og mulighet, kan det absolutt anbefales å sette i gang.

Vent først et års tid og se hvordan hagen ser ut i forskjellig lys og i forskjellig vær. Lag så en enkel plan og plant de plantene som bringer glede og minner. Minner om barndommens trygghet eller om herlige ferier. Stiklinger som man har fått av familie og venner, og som man selv kan gi videre senere. Ta en overkommelig bit om gangen og se hagen vokse frem. Lytt til stedet og lytt til dine egne følelser – så passer det hele til slutt sammen som et stort puslespill.

 

Denne artikkel er et gjesteinnlegg, skrevet av Mia Folkman fra Anglofilia