Charlecote

Det må ha vært en helt spesiell opplevelse å være barn på et av de store engelske godsene. I en tid da det ikke fantes TV, datamaskiner og nettbrett, måtte man underholde seg selv ved hjelp av fantasien.

 

En gang i tiden var det slik at barn skulle ses, men ikke høres, og barn gjorde som de ble fortalt. Den tiden er nok definitivt forbi, men da barna vokste opp på Charlecote i starten av forrige århundre, var det fortsatt slik det var.

Charlecote ligger vakkert til midt i en stor park med rådyr. Elven Avon flyter stille og rolig gjennom parken og fortsetter frem til Stratford, ikke så langt unna. Det store huset ble bygget en gang på 1550-tallet, men det hadde bodd atskillige generasjoner av familien Lucy her allerede før den tid.

Det første man ser når man kommer inn i Charlecote, er den imponerende hallen. Her ble den første Thomas Lucy slått til ridder i 1565, og her ble dronning Elizabeth I tatt imot da hun kom på kongelig besøk i 1572. På alle veggene henger maleriene tett. I et hus som dette skal det nemlig være en rekke kunstverk og portretter av familien.

Charlecote Westmidlands
©National Trust Images/John Millar;

Det finnes også mange skulpturer, kunstgjenstander og vakre møbler som i tidens løp har blitt kjøpt inn spesielt til Charlecote. I biblioteket står det en spesiell boksamling, og midt på gulvet i den store dagligstuen står den store, forgylte harpen som Mary Elizabeth Lucy spilte så vakkert på.

Men alt det fine var ikke for barn. Tjenestefolkets fløy ble bygget i 1829, og barnerommene lå ikke i hovedhuset, men i første etasje i fløyen, rett over kjøkkenet. For barna innebar det en større frihetsfølelse, fordi de her hadde større muligheter for å slippe unna foreldrenes strenge krav og blikk.

Straks foreldrene var ute av huset, søkte barna ned til tjenestefolket. Her kunne de kjæle med katten som bodde i stallen og ellers aldri fikk lov til å komme inn i huset, og de kunne snakke med hovmesteren og de andre ansatte. Iblant så barna sitt snitt til å nappe til seg en kakebit eller et stykke frukt, for barn spiste ikke det samme som voksne. De spiste heller ikke sammen med de voksne, men fikk maten bragt opp på rommene sine av en tjenestepike.

Charlecote Westmidlands
©National Trust Images/John Millar; 

Man skulle tro at tilværelsen på en stor herregård var eventyrlig, men det var sjelden tilfellet. Eventyr var noe man måtte lage selv. Opplevelser måtte man finne på selv i huset eller i den store parken omkring. Oppfinnsomheten kjente ingen grenser, og selv om de fleste tjenestefolkene var på barnas side, var det av og til noen som fortalte ting videre til foreldrene.

Barna hadde stor respekt for foreldrene, og særlig for faren, som tilbragte mye av tiden på kontoret sitt. De listet seg forbi døren hans og torde ikke annet enn å hviske for ikke å få tilsnakk. Ute i hagen kunne de bevege seg mer fritt. Og bakenfor hagen lå den store parken, og bakenfor den igjen gårdene og landsbyen, hvor de av og til møtte andre barn.

Store gutter ble sendt på kostskole, mens jentene og de mindre barna ble undervist hjemme av en guvernante. Sommeren var den beste tiden – og julen naturligvis, for ferietid betydde ikke bare færre plikter og mer frihet, men innebar også at alle barna kunne være sammen igjen. En søskenflokk på en stor herregård ble ofte tett knyttet til hverandre, for de var hverandres bestevenner og lekekamerater.

Dagene gikk med til lek i parken, til å spille cricket og krokket og bygge trehytte i det største treet i parken. Barna kunne også fiske i elven eller dra på ridetur. Om sommeren gikk de lange turer for å finne nøtter og bær i krattskogen i ytterkanten av parken. Hvis det var for kaldt til å være ute, var det nok av plass til stille lek innendørs. Når det ble holdt middagsselskaper, snek barna seg til en titt inn på det fine bordet med damaskduk og sølvkandelabre.

På Charlecote lå det store kjøkkenet i underetasjen i tjenestefløyen, og det fantes også et grovkjøkken og et spiskammer. Ved siden av vinduet i grovkjøkkenet var det en pumpe som pumpet vann fra en brønn. Det trengtes mye vann til å vaske de store mengdene med poteter og grønnsaker som skulle tilberedes på kjøkkenet.

Ovnen ble tent opp med ved, og når varmen var god nok, bakte man brød. Når ovnen ikke lenger var fullt så varm, bakte man kaker, boller og småkaker. Det fantes også en isboks som kunne fylles med is fra elven om vinteren. Isen ble oppbevart i et underjordisk ishus et sted ute i parken.

Charlecote Westmidlands
©National Trust Images/Andreas von Einsiedel; 

Selve kjøkkenet var et stort, høyloftet rom med mye lys fra de mange vinduene. Her hang nypussede kobberkar på veggene, og kjøkkenbordet ble skrubbet hver dag med hvit sand og salt, mens ildstedet ble satt inn med en blanding av grisefett og sot for at det skulle holde seg svart og pent.

Når maten var tilberedt og skulle serveres, ble de fylte fatene og terrinene satt på brett og båret hele veien opp til familiens spisestue. Turen var lang, og det var viktig å holde maten så varm som mulig. Derfor ble tallerkenene forvarmet i et av de store varmeskapene.

Ved siden av kjøkkenet fantes det støvelrom, vedbod og oppholdsrom for tjenestefolkene. I tillegg var det et vaskerom der tøyet ble kokt i store kobberkar, et salkammer og bryggerhus. Det var veldig vanlig at de store herregårdene hadde sitt eget bryggerhus, for øl var å foretrekke i en tid da vannet ikke alltid var drikkelig.

Charlecote Westmidlands
©National Trust Images/John Millar; 

Som en liten hær av tause skygger sørget tjenestefolket for at alt fungerte i de store husene. Familien enset knapt at tjenerne serverte og kammertjenerne sørget for tøyet deres, at stuepikene gjorde rent og fylte kakkelovnen med ved eller koks. Og som små skygger benyttet barna enhver anledning til å snike seg ut på kjøkkenet, lokket av hygge og varme og den deilige duften av nybakt brød.

 

Denne artikkel er et gjesteinnlegg, skrevet av Mia Folkman fra Anglofilia